STILLE RUNDT BÅLET – Poesi 2-15 – Del9 *Sigve Lauvaas

Astrup9-Ill.

34.

STILLE NATT

Det første skritt alene.

Jeg venter i skumringstimen.

Det puster i gras og vier.

Natten er klam og søt.

Jeg venter ved månegrinden.

Natten er stille som fjell.

Bare litt sus fra elven.

Så kommer skyer og regn.

Men skumringsgjestene våker,

Og månen er blank og rund.

En underlig glede bobler

I hagen, i paradis.

Natten er stille og hellig.

Jeg møter en engel der.

Tal til mitt hjerte om livet

Før bålet slokner

Og alle hus er tomme.

TID

Det er en annen tid nå.

Tiden tegner kartet, og vi må følge med.

Umettelig må vi speide

Til vi finner det rette motivet.

Så maler vi hverdagen, sekund for sekund.

Det er en annen tid nå,

Med nattlys og våkenetter for barn.

Jeg tenker tilbake på livet,

Og de vanskelige årene, før jeg ble etablert.

Men det er en trøst for alle -

At tiden følger oss hele veien

Og roper oss hjem til slutt.

35.

LENGTER

Jeg lengter etter et rom

Som er passe stort,

Kledd i hvite klær.

Her vil jeg bo,

Og smi mine setninger

Så de kan leve videre.

Jeg lengter etter et vindu

Mot en elv -

Som fosser av liv og lyst.

Her vil jeg dekke et bord

Og se fuglene

Som synger ”god morgen”.

BOLIG

Jeg ser etter et hus med hage,

Hvor jeg kan dyrke mine bær

Og kjenne lukten av jord.

Jeg vil møte deg ved porten

Og lukke deg inn i min verden

Av dikt og drømmer, til huset forfaller

Og det er tid å se etter en leilighet

Med utsikt til et nytt landskap

Med boblebad.

Når føttene ikke klarer mer

Og hode trenger hjelp,

Vil jeg søke meg til et kollektiv,

Eller en plass i solen -

På et gamlehjem med heis

Eller rulletrapp.

 36.

HØST

Høsthimmelen blør.

Forvandlingen skjer.

Som et flaggskip går forvandlingen

Rundt bålet i kveld.

Kan du høre forvandlingen?

Fjellet åpner seg,

Jorden slår dype sprekker.

Overalt jamrer folkene.

Høsten er svart

Grunnvannet blir borte.

Mørke skyer stryker over verden

Som en klam hånd.

VEIEN

Tiden raser fremover.

Jeg tør ikke tenke hva som skjer

Når havet vokser inn i byene,

Der blokkene ruver

Og torghandlerne må gi opp.

Trengselen kommer på veien.

Barn og gamle klamrer seg

Til en fjellhylle,

Mens de unge søker forfeste

Og en trygg havn.

Jeg tør ikke snakke om været.

Vi er som en leirklump i tiden,

Og blir forvandlet i rekordfart,

Til snoren klippes av

Og vi står frosne og ribbet i havgapet,

Der bølgene slår mot land.